Av Tommy Husebye, Barnevernspedagog ved Høgskolen i Østfold/Utekontakten i Fredrikstad, og tidligere leder av Landsforeningen for utekontakter

Ramme tilknyttet artikkelen nedenfor:

  • Norge har 60 utekontakter og vel 350 feltarbeidere i Utekontakt-virksomhetene.

  • I motsetning til i starten for 30 år siden, arbeider ikke lenger utekontaktvirksomhetene med sekundærforebygging for særlig risikoutsatt ungdom, men bruker mye tid til primærforebyggende oppgaver der et bredt utsnitt av ungdomsgruppen er brukere.

  • Fagutviklingsarbeid for feltarbeidere og utekontakter i Norge drives i regi av Landsforeningen for utekontakter (LUK), der regionale og nasjonale fagkonferanser er sentrale møtepunkt og utviklingsarena. Disse konferansene har vært støttet av Rusmiddeldirektoratet. Hvor det er mulig å finne støtte for videre fagutvikling av feltet er for tiden uavklart.

  • Tema for den seneste nasjonale fagkonferansen var "Rusens funksjon og betydning i ungdomstida".

  • Erfaringer fra Utekontaktene i Norge er tendensen til økning i rusbruk blant "vanlige ungdommer" (mainstream). Bruken av alkohol dominerer fortsatt som "basis" . Cannabis, amfetamin og ecstasy er de mest brukte illegale rusmidler mens bruk av LSD, røykeheroin, GHB og rohypnol vinner fram utenfor etablerte misbruksmiljøer og inngår som akseptable og spennende alternativer.

  • Mainstreamgruppenes forbruk er i større grad enn tidligere preget av eksperimentering og testing og viljen til å prøve nye kombinasjoner er stor.

 

Utekontaktene ser at ungdommens rusmiddelbruk har endret seg, uten at det gjenspeiles i forskning eller forebygging. Kronikkforfatteren foreslår styrking av apparatet som fanger opp hvordan ungdommenes rusbruk er, for å møte utfordringene og gi de unge informasjon som treffer – og funker. Forskningen må ta utekontaktenes opplysninger på alvor.

To 16 år gamle gutter sitter på en gatebenk i en mellomstor norsk by og røyker. To politimenn ankommer og drar dem bryskt med seg inn i en ventende politibil som kjører vekk. En dørvakt på et tilliggende utested som har observert opptrinnet er bestyrtet; via kontakter i politiet har han fått vite at de to guttene på krakken på et litt klønete vis hadde forsøkt å røyke heroin.

En gjeng med gutter i alderen 16 til 18 år som Utekontakten har hatt kontakt med en stund forteller at de bruker mye tid i kjellerstua til Frank. Der fordriver de tiden med å se film og spille Playstation. Etter hvert kommer det fram at effektene i filmene og spillene blir forsterket til hittil ukjente nivå gjennom amfetaminbruk. Når amfetaminet lar blodet bruse i årene blir kickene som Matrix og en del av bilspillene gir, godt fyrt opp under.

Noen jenter forteller oss at de er overbegeistret for den selvtillit og "sjefsfølelsen" de opplever når de har "droppet" ecstasy. Festene blir aldri de samme igjen! Endelig har de kontroll over sin egen sfære og trenger aldri mer å være redd for ikke å "få det til" på parties, trenger ikke å lure på hva de skal si når den gutten dukker opp og ei heller på om de er gode nok. Hva er vitsen med å grue seg så jævli når det er så lett å gjøre noe med?

Frank har røyka hasj en god stund. Han sier selv at han har god kontroll og at inntaket stort sett skjer i helgene. En og annen nattarev blir det jo, men det er stort sett for å sove godt. Det nærmer seg eksamen og Frank tar seg sammen og har en uke på seg til å hente inn det tapte. En kompis tipser Frank om at det funker megabra med en ørliten stripe amfetamin sånn på morgenen før eksamen, bare får å klarne hue lissom. Frank tar tipset og leverer en god eksamen!

Utekontakten har kjent Tormod siden han var 12. Han er nå 20 år og har de siste årene hatt et omfattende heroinmisbruk og som de fleste andre i samme situasjon, finansierer han misbruket gjennom videresalg. Som et salgsnett til de yngste har Tormod hatt et nett av unge gutter. En stigende kundegruppe nå er jenter på 14 til 16 år som særlig etterspør rohypnol. Når Utekontakten spør dem hvorfor de dytter i seg disse pillene, sier de at de "liker den stemningen de kommer i". Også å bli oppstemt og "speeda" ved å ta mange på en gang.

Fortellingene fra feltarbeidernes særskilte utkikkspost er mange og varierte. De baserer seg ikke på vitenskapelig funderte undersøkelser og er heller ikke bearbeidet etter strenge forskningsmessige kriterier. Samlet sett mener vi likevel at de peker på viktige og bekymringsfulle utviklingstrekk: En økende gruppe unge forsyner seg friere av tilgjengelige rusmidler enn vi har sett noen gang. Motivene er mangeartede og forbruket viser foruroligende funksjonelle trekk. Kunnskapen om stoffenes virkninger er stor og mange planlegger sitt inntak av ulike rusmidler bevisst og med stor presisjon for å oppnå en sinnsstemning tilpasset helt hverdagslige aktiviteter og situasjoner.

Vi snakker altså ikke bare om energigivende rusmidler som tas for å oppnå oppstemthet, men også om angstdempende og beroligende midler som taes i bruk for eksempel der gode venner samles for å slappe av og ta det helt med ro på hybelen eller i kjellerstua hos en kompis, med dempet musikk, levende lys og uten forstyrrelser. Eller i tilknytning til eksamen, flørteutfordringen eller "jomfruturen" på et nytt dataspill.

Det kan altså synes som om det er en større grad av planmessighet og strategi heftet til dette forbruket enn vi tidligere er vant med. Den skremmende graden av bevissthet rundt valg av rusmidler gir mening til påstanden om at de unge justerer sin sinnsstemning kjemisk.

På mange måter er ikke dette annerledes enn kjente strategier fra voksenverdenen som å "drikke seg til mot" eller dempe angsten for en flytur med alkohol, men det bekymringsfulle her er at de unge ikke ser ut til å ha store motforestillinger mot å velge fritt fra tilgjengelige rusmidler uten å skjele til skadevirkningene.

Bildene skremmer ikke bare utfra det skadepotensialet de innebærer. Hva slags konsekvenser vil det kunne få for kommende generasjoners mentale tilstand at mange planmessig justerer sin sinnsstemning kjemisk og på den måten omgår naturlige stemninger som i øyeblikket ikke oppleves som ønskelige?

Paljetten

Det kan virke som om paljetten av rusmidler som i løpet av de seneste 40 årene skiftevis har vært i bruk i marginale ungdomsgrupper, nå i stor grad er blitt alminneliggjort og gjort tilgjengelig for "vanlig ungdom", den såkalte mainstreamgruppen: Cannabis og LSD; introdusert i avgrensede grupper på slutten av 60-tallet. Ecstasy; introdusert gjennom housekulturen på 90-tallet. Røykeheroin; introdusert av innvandrerungdom i Sverige på 80-tallet. GHB; introdusert gjennom kroppsbyggermiljøene på 90-tallet. Alt ser ut til å ha fått et visst fotfeste, dog med amfetamin som det rusmiddelet som flest nye brukere er tiltrukket av. Fra å være et rusmiddel i all hovedsak brukt av "speedhuer" har det nå fått nytt nedslag blant unge danseglade og andre på jakt etter et forhøyet stemningsleie.

I dag er altså utvalg og tilgjengelighet stort og forbruket er ikke lenger knyttet til marginaliserte grupper alene. Forbruk av andre rusmidler enn alkohol oppleves ikke lenger som marginaliserende og det avvik som tidligere var knyttet til forbruket er på mange vis absorbert og ufarliggjort av den generelle ungdomskulturen.

Denne prosessen er godt støttet opp av at utvalget av rusmidler er relativt enkle å innta, de krever liten forkunnskap og kompetanse. Selve inntaket er forbundet med lite dramatikk; de er mindre spektaktulære enn tidligere. Rohypnol og ecstasy skylles enkelt ned med litt cola og pillene synes knapt i en lukket hånd. GHB kan drikkes i en kork og vekker lite oppsikt. Hasj røykes lett i en joint med filter og for de litt mer avanserte enn gutta på krakken i eksempelet ovenfor er det mulig å røyke heroin uten å skille seg vesentlig ut. Arenaene for inntak senker også terskelen for eksperimentering: Den generelle velstandsøkning i norske familier har forsynt de fleste norske unge med egne territorier – kjellerstuer og egne rom – som de hersker over med uinnskrenket makt som gir handlingsrom for utprøving.

Andre, allmenne ungdomskulturelle trekk som støtter opp om en slik utvikling, er idealet om økt individualitet og frihet til egne valg som særegne uttrykk for denne ungdomsgenerasjonen. Når individualitet blir en sterkere markør, gir det større handlingsrom for grenseutprøvende atferd enn når gruppen har en regulerende kraft. Motforestillinger mot bruk av rus har svekket grobunn internt i ungdomsmiljøene.

Norge er heller ikke en utkant i verden og ulike grupper av ungdom utgjør et fellesskap på tvers av grenser og kategorier gjennom fellesidentiteten "ungdom". Alle er preget av å leve i en tidsalder hvor hastigheten på selve livet er stor, avstanden mellom New York og Oslo er liten og nye trender og strømninger både oppstår og dør ut over morgenkaffen. Uavhengig av subkulturell tilhørighet synes vi å se en økt aksept for mange former for eksperimentering og at selve "testingen" fremstår som et sterkt signal om ungdommelighet.

Beskyttelsesmekanismer forsvinner

Ser man ungdomsgenerasjonen under ett er erfaringene fra felt-Norge at tidligere kjente "beskyttelsesmekanismer" som klassetilhørighet, kjønn og geografi er blitt mindre virksomme. Viljen til å utprøve er jevnt spredt over landet og er ikke lenger et "storbyfenomen", gutter/jenter er omtrent likt representert så vel som ungdom fra ulike lag av befolkningen.

Mainstreamgruppene i dag har ingen identitet som "misbrukere" og ser seg selv som fullt ansvarlige ungdommer som "gjør som alle andre" i et alminnelig fellesskap. I den grad det brukes rusmidler som er forbundet med "folk på kjøret og heroinister" brukes andre navn og det vektlegges andre sosiale egenskaper ved rusmiddelet.

I statistikken er ungdommene som får problemer med sitt rusbruk de samme som tidligere; ressurssvake unge som er mistilpasset til livssituasjonen, ikke de med velfungerende familier og oppegående nettverk. Utekontaktenes bekymring er likevel forskjøvet til de midt imellom. De som verken er særlig utsatte eller særlig ressurssterke, men tilhører en økende gruppe av helt alminnelige unge som møter store utfordringer i hverdagen. Med foreldrene i karrierejag og familie i generell turbofart, med økt skolepress og økte krav til å lykkes og prestere. Kombinasjonen av voksenfravær, dobbeltmoral, opposisjon og lave terskler for utprøving av rusmidler i en tilgivende ungdomskultur, gir føringer for en eksperimenterende kultur som vi bør være bekymret for.

Skrekkscenariet er en ungdomskultur som like effektivt propaganderer dagens rusmeny til det brede lag av folket som sekstitallets flower power-generasjon gjorde i forhold til sin subkultur. Det er langt fra sikkert at dagens ungdom ville komme like godt ut av et slikt eksperiment.

So?

Så er det vel betimelig å spørre: hva gjør vi nå? Dersom dette scenariet har noen objektiv substans, gir det grunnlag for å gravlegge norsk rusmiddelpolitikk generelt og det rusforebyggende arbeidet spesielt? Antakelig ikke, men uansett bør vi være enige om at dagens ruspolitikk ikke har ført til at vi har fått en nedgang i forbruk av rusmidler som sådan blant våre unge. Tvert imot. Vi bør nok også være enige om at så lenge voksengenerasjonen insisterer på å ruse seg, vil de unge også gjøre det. Nordmenn er et rusa folk, og når bruk av rusmidler er dypt integrert i vår kultur vil det gi seg utslag i at unge i opposisjon tester ut sin egen "rusidentitet" innefor sine rammer og med andre rusmidler enn våre. Moral som utgangspunkt for tiltak er dermed fullstendig feilslått, skremselspropaganda likeså! Ei heller ser det ut til at kvantitative data hentet fra store surveyundersøkelser gir oss den kunnskap og forståelse vi trenger for å kunne bygge tiltakskjeder som fungerer.

For de som arbeider oppsøkende i dag fremstår det tydelig at foreliggende scenario må forstås i en helhetlig, samfunnsmessig sammenheng og som et uttrykk for en moderne ungdomskultur. Dette betyr at det er nødvendig å tilrive oss en gunstig forhandlingsposisjon som grunnlag for vårt rusforebyggende arbeid, og muligens må vi forholde oss klarere til termene bruk og misbruk. Men nettopp forhandlingsposisjonen er viktig. Vi både må og skal være tydelige og klare på de skadevirkninger som en eksperimenterende ungdomskultur kan føre med seg. Men det nytter lite dersom de unge ikke opplever oss som alliansepartnere, enten vi er foreldre, onkler eller profesjonelle hjelpere.

Denne informasjonen (og eventuelle tiltak for å hjelpe) må overbringes de unge på lokalt nivå, i kommunen der de bor. Den må formidles på en slik måte at den ikke vekker uhensiktsmessige forsvarsmekanismer og aksepteres som sann. Tiltakene må bygge på et samarbeid mellom ulike voksne som beveger seg på de unges arena og som er så nær kjernepunktet for ungdomskulturen at man kan fange opp trender og utviklingstrekk hurtig og presist.

Varige kanaler for utveksling av informasjon bør etableres mellom dette oppfangerapparatet og forskningsmiljøene. Den dybdekunnskap og forståelse oppfangerapparatet innehar, har med få unntak ikke blitt ansett som viktig i utformingen av rusmiddelpolitikken. Skal vi komme et skritt videre for å møte denne utviklingen og fremtidige utfordringer, må oppfangerapparatet få prege forskningen på en slik måte at forskningen igjen kan gi tips tilbake som grunnlag for etablering av tiltak som funker bedre.

 

(Artikkelen har tidligere vært publisert i tidsskriftet "Rus og Avhengighet", mars 2002)