Et innlegg som er publisert i Barnevernpraksis, skrevet av Ann Christin Doudon og Allan Vujic, Utekontakter i Ski Kommune:

Jeg begynte som utekontakt i Ski i august i fjor. Jeg ønsker å beskrive noen av de erfaringene vi i utekontakten har gjort oss så langt.

I samtaler med andre, på kurs og konferanser, samt i media opplever jeg at det har vært fokus på ungdom i "sviktsonen", "risikosonen", "såpestykkene" o.s.v.

Jeg velger å definere dette som ungdommer som sliter med rus, kriminalitet og / eller psykiatri. Ungdommer som ikke får den hjelpen de trenger.

Jeg mener det er symptomatisk at det er ungdommene som får navn som "såpestykker", det fratar oss voksne ansvaret for at ungdommene ikke får den hjelpen de har behov for.

Disse "såpestykkene" blir kalt nettopp det fordi "sklir unna" hjelpeapparatet, som barnevern og psykiatri.

Jeg ønsker å vri på det, i stedet for å legge ansvaret på barna / ungdommene at det er de som sklir unna, vil jeg prøve å forstå " såpestykkesystemet."

Det er vi voksne, som må ta ansvaret for at vi lar barn og unge slite med rus, kriminalitet og psykiatri, uten å foreta oss det som er nødvendig for å hjelpe disse ungdommene.

Når jeg skriver vi voksne, mener jeg alle voksne ,som er i kontakt med barn og ungdom.

Vi to som jobber i utekontakten i Ski, er så privilegert at vi har gode relasjoner til en del ungdom. Bl.a. ungdom som har sluppet unna "såpesystemet".

Vi opplever at nettopp disse ungdommene vil ha kontakt med voksne, vil ha hjelp, vil slutte med rus, vil slutte å skade seg, vil ha en jobb og vil drive med fritidsaktiviteter sammen med oss voksne.

De ungdommene som tar hyppigst kontakt med oss, og dette er jo spennende, er "såpestykkesystemungdommene".

Allan og jeg har et utgangspunkt i jobbingen med ungdom, og det er at vi skal gjøre oss fortjent til den tilliten vi ønsker å få fra ungdommene.

Grunnverdien i vårt arbeide er at alle er like mye verdt, at vi har respekt for de vi jobber med.

Jeg tror ungdom, og kanskje spesielt "såpestykkesystemungdommene" har en "syvende sans" når det gjelder voksne.

Er vi troverdige ? Mener vi det vi sier ? Gjør vi det vi sier at vi skal gjøre ? Har vi respekt for dem ? Ser vi dem? Hører vi dem ? Anerkjenner vi dem ? Tåler vi dem ?

Hva er det med "såpesystemet" som ikke fanger opp disse ungdommene ?

Er det foreldrene eller samfunnet, som svikter ?

Jeg har lyst til å komme med et "case" fra vår virkelighet.

En jente på 15 år søkte selv hjelp for å slutte å skade seg selv, slutte å ruse seg og mestre aggresjonen sin. Jenta har etter 6 mnd endelig snart fått hjelp.

Hva er grunnen til at det tok så lang tid ?

Tror vi at ungdommene får tillit til oss, når det tar så lang tid for å bli sett og hørt ?

Mora til denne jenta hadde ikke fått oversikt over hjelpesystemet, til tross for at hun er en svært så oppegående dame. Oppegående og svært glad i barna sine.

Hun opplevde hjelpesystemet som uoversiktlig.

Hun forteller noe om hvor viktig det er å ikke bli "dømt" som foreldre når ting går i gal retning, men heller at systemet spiller på lag med foreldrene.

Jeg er ikke ute etter å dømme noen, men finne løsninger slik at ungdom opplever å få den hjelp og støtte de trenger for å komme på rett spor.

Vi i utekontakten har gode relasjoner til noen av ungdommene som trenger hjelp og støtte.

Ofte er det sånn at de trenger mer enn en utekontakt, som skal fordele seg på så mange.

Vi håper på at disse ungdommene får den hjelpen de trenger og så raskt som mulig i fremtiden.

Barnevernet kan ikke lukke saker så lenge ungdommen sliter. De må ikke gi opp.

Vi i utekontakten ønsker å bidra med informasjon til barnevernet så lenge ungdommen selv og foreldrene samtykker til det.

Erfaringer vi har gjort oss så langt er at ungdommene og foreldrene vil ha hjelp og samtykker til at vi går videre med informasjon vi får av ungdommene.

Vi i utekontakten ønsker å hjelpe så mange ungdommer og foreldre det er mulig å hjelpe.

Mye av hjelpen vi kan bidra med er å videreformidle ungdommene og foreldrene i hjelpesystemet.

Da er det viktig for oss at hjelpesystemet ikke bruker lang tid på å sette i verk riktig og tilstrekkelig tiltak.

Vi opplever at ungdommene, som ikke får hjelp når de trenger det, utvikler seg negativt - f.eks. at de røyker hasj når vi møter dem første gangen, og etter hvert som tiden går og ingenting skjer, blir de kasta ut hjemmefra og har begynt på sterkere rusmidler. Eller de begår flere kriminelle handlinger. Eller de skader seg hyppigere.

Vi i utekontakten føler oss privilegerte, som får jobbe med så mange fantastiske ungdommer. Ingen arbeidsdag er lik og ungdommene gir så mye tilbake.

Tusen takk til alle dere flotte ungdommer der ute!

 

Allan og Annki, utekontakter i Ski